Som de fleste som er på denne bloggen vet, er jeg nå på i Stillehavet og driver dank. Synd men sant, så er det snart slutt på dette. Men en ting gjenstod på timeplanen, så jeg sjekket ut på nettet og fant nummeret til Nervous Water Fly Fishers. Jeg ble videreformidlet til en hyggelig ung mann ved navn Joaquin, som var mer enn villig til å vise meg noen gode fiskespot'er. Vi avtalte å møtes på Kawai Kui Beach Park, tirsdag 22.januar kl 11 sharp! Da jeg møtte opp, stod Joaquin der og smilte og tok meg godt i mot. Sikkert mest fordi han visste at han hadde $200 i lommen om enkle 4 timer, som turen vår skulle vare. Når man tenker etter, så fikk han faktisk betalt for å vasse rundt i vannet og peke litt, samt ta noen kast her og der. Enkelt! Jeg fikk låne et par "vadere", som liknet mer på slike pampustøfler enkelte har. noen neoprensko, som ikke gjorde annet enn å holde føttene fri for skraper mot revet. For det var varmt nok i vannet, og steikende sol. En god del vind gjorde undertegnende litt usikker på egne prestasjoner (med tanke på fjorårets resultat var dette med rette). Men da vi hadde vasset et stykke ut på revet var vi i gang. det tok ikke mande kastene før teknikken satt, og kastene gikk som de pleier. Altså litt hit og dit... Men som den erfarne guiden sa: "aldri undervurder et kast. så lenge fluen er uti vannet, er det håp. for det er jo der fisken er..." Og ganske riktig! et napp! Dette er noe annet enn 80 grammeren fra i fjor tenkte jeg da den slapp. Vi kastet litt til, og det nappet igjen. denne gangen hang den fast. Jeg kjente den strittet i mot, og merket at den ufrivillig ble med inn mot meg. Plutselig brøt den vannflaten ca 3meter foran meg. Skuffelsen var til å ta og føle på da det nok bare var en pinne. Ikke før hadde skuffelsen grepet tak i meg, før den slapp. For pinnen satte igang med å svømme mot meg, mens jeg dro inn. Jammensanten var det den største Trumpet Fish jeg noen sinne har sett. (og den første...) Den ble behørlig beskuet og såklart sluppet fri igjen. Noe den nok ikke satt så stor pris på, for like etter fikk guiden den på fluen sin. det samme gjentok seg, uten at han gadd se så nøye på den, siden han nettopp hadde sett den. Uti med den, men neida. Den bet på igjen like etter. Da fant vi ut at det var på tide å flytte litt på seg. (fisken var forøvrig ca 50 cm lang, og meget sleip og tynn)
Neste plass gikk det likedan på. Ikke noe fisk, men endel napp. Så vi gikk til den tredje plassen for å satse på noe skikkelig fisk. Guiden spurte om jeg kunne prøve å kaste litt lengre. Det var ikke så mye om og gjøre, men man måtte bare komme ut av "idiotsonen". Den sonen som kun de letter tilbakestående fiskene biter i. Og gjett om det hjalp. Etter å ha stått en stund og hatt noen napp, satt den. Og dette var på ingen måte noen pinnefisk. PÅ under 10 sek hadde den dratt ut hele linen min, samt deler av backingen. Jeg bremset med håndflaten på snellen, for å slite den litt ut. Om man stoppet den helt, hadde den røket stang og gøtt tvert. (Ijaffal gøtt...) Her merket jeg at det var greit å ha med guide. han hjalp meg med tips og vink under kampen, som varte i flere minutter. Det var ingen tvil. Dette var Bonefish! En av verdens desidert raskeste fisker. Den stod lenge og dro, og jeg sveivet inn. Den gjorde et raskt løp til (eller svømte om du vil) litt kortere denne gangen, stoppet, og dro litt. Jeg begynte å sveive inn igjen, og plutselig kom den mot meg. kaldt og rolig. men da den fikk øye på meg, stakk den igjen. Men måtte tilslutt sett seg slått, og kom hele veien hjem i mine armer. Deilig. En fantastisk nydelig fisk, fast og fin. Litt som sølvpilen faktisk. og helt klart bygget for fart! Det var en utrolig deilig følelse å få den inn, og endelig få sett en fisk det hittil bare har gårr gjetord om. Dette anbefales. Fisken var ca 40 cm, og kanskje rundt 2 kilo. skal være litt forsiktig med vekten. Den ble satt fri, og alle var vi glade. Dette er noe annet enn å sitte på kontoret i januar, evt jobb ute på et tak :-) vedlagt er et bilde av stedet den ble tatt på.
Vi merker oss datoen: 3/2-08... Bare i Bergensområdet er det mulig å bedrive ferskvannsfiske på denne tiden. Der det andre steder i landet ville krydd av småunger i akebakker, hockeyspillende pubertale fjortiser, eller bare familier på tur ute på isen og områdene rundt vannet, er det i bergen fritt frem for fiske. Eller det vil si nesten. Vi hadde et og annet isflak som drev forbi og gjorde livet surt. Det at det blåste og regent, gjorde vel egentlig sitt også. Men fiske, DET skulle vi! Planen var enkel: opp tidlig søndagsmorgen, og fiske i timesvis. Nordåsen er som kjendt brakkvann, og det var lenge diskusjon om det skulle telle med i konkurransen, men etter å ha undersøkt saltinnholdet (eller blitt fortalt av tvilsomme kilder) fant man ut at det var så lavt om vinteren, at det gikk fint. Planen gikk vel litt skeis da andremann, og sjåfør, på hentelisten forsov seg pga. fylla. Amund vekket ham, og de kom seg avgårde ut til jakob... Ikke vet jeg, men kan aldri tenke meg at han var klar da de kom :-) etter å ha plukket opp undertegnende, satte vi avgårde mot d
et forgjette vann: Nordåsen. Der to kilosen skulle bite villig vekk, og kaffen var rykende fersk på Sparkjøp-primusen. Jadda, bare litt forsinket kom vi kjørende ned mot Kyrkjetangen. Det var snødekke på veien, men Ivar satte fryktløst bilen i gir og kjørte videre. Da vi kom ned til vannet, var det regn i luften, og vind i håret. Ijaffal på noen av oss... Etter en stund uten resultat, ble primusen satt igang og kaffen skulle være klar om noen minutter. Etter ca 20 av de, holdt vannet den herlige temberaturenav 35 grader, og ingen kaffe. Men det gjorde lite, for plutselig: et napp! og ikke bare et napp, men en fisk også. Fantastisk! Ikke bare en fisk, men tilogmed en ørret! Utrolig. Ikke fullt så utrolig, så var det Ivar som fikk den. Vi andre kunne bare stå å se på at han dro den inn. Herlige 270g med Ørret. Vi fikk blod på tann, og kastet som besatte ut i det kalde vannet. Etter nye 50 min uten napp, ble det tid for kaffe. Men Sparkjøpet til Amund viste seg å ikke duge i sliket værforhold, og vannet var nå kommet opp i svimlende 42grader. Humøret sank noen hakk, og vi bestemte oss for å ta kvelden. Det hadde jo likevel vært en kjekk og JÆVLIG kald dag. Fisken ble donert til Jakob, som motvillig tok i mot. Vi kjørte en tur for å se på noen andre vann, men som det er her på vestlandet så er ingenting skikkelig. Litt undervannsis, gjør det umulig både å spille hockey og fiske. Så da bar det rett hjem, med gode minner og klar for neste gang!
