Rune og Jakob, hobbyeskimoer, tenkte at det kunne være greit med en pitteliten padletur fra Er-An på Syftalandet. De så vi lite til, da vi skulle "vente på de mens vi fisket" øverst. Fiskekort ble kjøpt til alle, av den pene sum av 300,- for hele vår gentileclub. Kilosprisen kan regnes senere. Alle involverte var altså geografisk samlet for første gang.
Det startet lovende. Som det ofte gjør med rop av "oo et vak" på bilturen nedover, etterfulgt av: "å ihelvete et vak, skal vi fiske her i stedet?" osv.
Vel fremme, konstaterte vi at fisken var i elven, små ørret pilte oppover bekken, og den sedvanlige utålmodige kåtskapen kom krypende i undertegnedes pung. Her skulle det tas tilbake spot numero uno som i slutten av hver sesong gir den rette vedkommende skotsk whischjcky.
Rolv-Erik, for anledningen uten stang og korrekt utstyr for skiftende vestlandsvær tok stand ved elveløpet (hvor det tydeligvis var fuckall med fisk), og Hr Lidl sto ved siden av.
Da snobs hoppe ut i båtene. Sjarkene. Ok de jævlig stygge magebåtene...
Ivar starter ballet med en underholdende 210 grammer, noe som plasserer han alene på andre plass. Kjørte fisken gjorde han og. "SAatan dinna e stor, Amund faen du må håve han steike den e stor."Eh ja, vel, nå var det ikke det største vi har sett, men moro var det jo.
I horisonten så vi Jakob og Rune. Etter en strabasiøs ferd fra ER-AN, med visse detours, kom de frem for å fiske - noe som aldri skjedde siden de ikke hadde tid. Det var mer sånn "hei faen så kult, la oss lage kaffe, ok hadet."
Det ble mer kaffe på oss igjen. Og så mer fiske.
Uten å skryte så klinket jeg da til fra land senere med årets tyngste (så langt...) på "hele" 260 gram. En skikkelig flott ørret, deilig og fin, rødprikket og blank og og ... og. Greit nok om det.
Da myggen dekket hodet mitt, fant gutta ut at nå burde man pakke sammen før kåt- og villskapen overtok ute i den ville natur.
